Fakta om rasestandarder

De aller fleste raser har en funksjon, og rasestandarden beskriver den optimale bygning og trekk for å fylle den funksjonen.

Hva er en rasestandard?

En rasestandard er en beskrivelse av hvordan den aktuelle hunderasen skal se ut, hvordan den skal være konstruert, bevege seg, hva slags hårlag den skal ha og hvilket temperament den skal ha. Standarden beskriver også eventuelle rasespesifikke kjennetegn.
Kort oppsummert kan man kalle det en «arbeidstegning» for den aktuelle rasen. Rasestandarder er levende, dynamiske dokumenter, og revideringer og justeringer foregår kontinuerlig.

Hvem bestemmer hvordan rasestandardene skal være?

Som oftest er rasestandarder utarbeidet av en klubb eller komite fra rasens hjemland, bestående av oppdrettere og andre kyndige.
Mange rasestandarder er av svært gammel opprinnelse, de eldste fra 1800-tallet. Rasestandardene er modernisert og justert med årene, for å ta inn i seg dagens krav til sunnhet og funksjonalitet hos alle hunder og også rent språklig.
Rasens hjemland har eierskap til standarden, og gjennom internasjonale overenskomster er det rasens hjemland som foretar justeringer og endringer, som så blir distribuert og forventet respektert internasjonalt.

Er rasestandarder rigide og detaljerte?

Det kan variere veldig, alt etter en rases opprinnelsesland. Rasestandarder skal uansett tolkes rommelig og omtrentlig.
Formuleringer som «ikke for tung og ikke for lett», «moderat», «ikke for stor», «tilstrekkelig bred» etc. er meget vanlig, og overlater den presise tolkning til den som leser rasestandarden, eller benytter seg av den i avl eller bedømming.

Rasestandarder kan betraktes som et rammeverk med rikelig rom for variasjon.

Dette kommer i praksis til uttrykk i hundenes fenotype (utseende) som kan oppvise stor variasjon innen den ulike rase. For å tolke en rasestandard kreves det at personen har en grunnleggende kjennskap til hunders anatomi og rasens bruksområde. Selvfølgeligheter som at en hund skal ha fire bein, to øyne og to ører, samt være i normalt god kondisjon, omtales ikke i standarden.

Ber rasestandarder om usunne anatomiske trekk?

Dette er en myte med røtter i historien. Dagens rasestandarder ber ikke om usunne trekk eller overdrivelser, selv om dette også kommer an på hva man selv tolker som usunnhet.

Det er de som mener at hele hundetyper/raser i utgangspunktet er usunne. Dette kan gjelde kortskallede hunder, kortbente hunder eller hårløse hunder. Og rasestandarder beskriver denne typen hunder, så om man mener at rasen som sådan er usunn, vil man også mene at standarden ber om usunnhet. Men en standard beskriver alltid en gruppe hunder eller en hundetype som allerede eksisterer. Man skriver ikke først en standard, og så prøver å konstruere en hund som passer.

Og om man ser på standardene i et historisk perspektiv, var det tidligere en del formuleringer i enkelte standarder som kunne gi grunnlag for usunnheter. Om en standard f.eks. ba om «rikelige rynker» valgte mange å tolke det som jo mer, dess bedre. Det medførte i noen tilfeller en uheldig utvikling. Det fantes også formuleringer som ba om direkte skadelige trekk. Det mest kjente er hos chihuahua, hvor det tidligere ble sett på som et «rasetypisk trekk» å ha åpen fontanell i hodet. Rundt 1990 ble det startet et internasjonalt arbeid for å revidere alle rasestandarder med tanke på å fjerne alt som minnet om usunne trekk, eller som kunne tolkes i den retning. Den norske veterinæren Astrid Indrebø var den viktigste pådriveren for dette arbeidet, også internasjonalt.

Hvilke revideringer ble gjort?

En del ting ble fjernet, eller endog omgjort til forbud. I dag er det, ifølge standarden, en diskvalifiserende feil om en chihuahua har en åpen fontanell. I en rekke raser, som f.eks. de kortskallede, poengteres det at snuten ikke skal være overdrevent kort, at neseborene skal være åpne, at rynkene på nestepartiet ikke skal genere øyne eller ligge over nesebrusken, og at hunden skal puste og bevege seg ubesværet. Det understrekes at særtrekk ikke skal overdrives på en skadelig måte. I tillegg er det kommet en generell bestemmelse inn i alle rasestandarder: «Hunder som har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.» Dette gir alle hundedommere en generell fullmakt til å slå ned på tydelige usunnheter og overdrivelser, og diskvalifisere disse fra konkurransen, uten å måtte hente direkte støtte for dette i standardens formuleringer.

Hvem har skrevet standardene?

Svært få standarder har én bestemt opphavsmann. Som oftest har de vært utarbeidet av en klubb eller komite fra rasens hjemland, bestående av oppdrettere og andre kyndige. Mange rasestandarder er av svært gammel opprinnelse, de eldste fra 1800-tallet. De er selvsagt modernisert og justert med årene, både språklig og med dagens krav til sunnhet og funksjonalitet hos alle hunder. Rasens hjemland har eierskap til standarden, og gjennom internasjonale overenskomster er det hjemlandet som foretar justeringer og endringer, som så blir distribuert og forventet respektert internasjonalt.

Må alle hunder være innenfor standarden for å brukes i avl?

Standarder er svært omtrentlige i formen for de fleste raser. Det betyr at det er større variasjon og større tolkningsrom enn mange tror. Det er også mange standarder som ikke har noen absolutter, det vil si, ingen opplistede feil som omtales som diskvalifiserende. Norsk Kennel Klub forlanger ikke at hunder har vært vist på utstilling eller har oppnådd noen form for premie før den kan brukes i avl. En del raseklubber anbefaler av hundene har vært stilt ut, men det er altså ikke noe påbud. Det eneste absolutte eksteriørmessige kravet er at hannhunden har to normalt utviklede testikler, men dette kan attesteres av en veterinær, hunden behøver ikke stilles på utstilling for å få dette sjekket. Dermed er det full anledning til å avle på hunder som ikke nødvendigvis er innenfor standarden, f.eks. med hensyn til størrelse eller farge. Valpene vil fortsatt bli registrert som renraset.

Hva er da vitsen med standarden?

De aller fleste raser har en funksjon, og standarden beskriver den optimale bygning og trekk for å fylle den funksjonen. Dessuten er hundens utseendemessige trekk, som størrelse, hodeform og farge, identitetsmarkører som gjør at hunden lett er gjenkjennelig som den aktuelle rase. Aktiv bruk av rasestandarden handler om å bevare ønskelige trekk i den aktuelle rase, og gjøre rasen identifiserbar og gjenkjennelig.

Hensikten med å få hunden bedømt i henhold til standarden, er at man får en objektiv tilbakemelding fra en kyndig person, som ikke har emosjonelle bånd til hunden, slik eieren alltid vil ha («min hund er verdens beste»). En slik bedømmelse vil kunne gi en vurdering av hundens bygningsmessige forhold, tannstilling, bevegelsesmønster, generell kondisjon og rasetypiske detaljer. Dette tilbakemeldingen kan man så bruke aktivt i valg av avlspartner.

De aller fleste rasestandarder finnes tilgjengelig på www.nkk.no/rasestandarder.

Finn flere saker her: