Krysningsavl er når man tar en hund av en rase og krysser den inn i en annen rase. Krysningsavl er et langsiktig prosjekt som omfatter flere generasjoner.
Hensikten med krysningsavl er å tilføre rasen nye gener, ofte for å øke den genetiske variasjonen. I noen raser, spesielt i raser med få individer eller felles opphav basert på få individer, kan innavl være et problem. Høy innavlsgrad kan i noen tilfeller gi økt forekomst av sykdom eller lav fertilitet. Da kan det være nødvendig å krysse inn en annen rase.
Det er en godt befestet myte at krysningsavl automatisk medfører friskere hunder. Det finnes ingen forskning som beviser dette, selv om man kan oppleve en såkalt «hybrideffekt» i første generasjon med økt fertilitet etc. Men blandingsvalper kan godt bli syke og arve sykdomsgener fra begge foreldre, selv om disse er av ulik rase. Det er ikke slik at avkommene automatisk arver «det beste» fra sine foreldre, slik det ofte feilaktig påstås.
Det finnes flere modeller for kryssing av ulike raser. I de norske harehundrasene har man i flere tiår drever direkte innkrysning, dvs. at man etter søknad til de respektive raseklubber kan gjøre en kombinasjon mellom f.eks. dunker og finsk støver. Disse registreres direkte i NKK som den ene eller andre rasen, avhengig av hundenes egenskaper, eller i noen tilfeller, på bakgrunn av hvilken rase kullets mor tilhører. Slike hunder stambokføres med en X foran registreringsnummeret.
Planlagte prosjekter
Et krysningsprosjekt er en mer omfattende operasjon, og må derfor planlegges og gjennomføres med god kontroll, overvåkning og fortløpende evaluering av individene som krysses inn, slik at ikke nye sykdomsgener bringes inn i den allerede eksisterende rasepopulasjonen. Ellers har det ingen hensikt.
Når man starter er krysningsprosjekt, tar man en nøye utvalgt hund av en rase man antar kan tilføre den utsatte rasen viktige kvaliteter, og parer den med en hund av utsatt rase. Resultatet omtales som generasjon F1. Når avkommene er gamle nok, blir de evaluert, og man velger deretter ut ett eller flere av F1-individene, som igjen blir paret med et individ av den utsatte rasen. Da får man generasjon F2. Så gjentar man prosedyren, og får generasjon F3. F3-generasjonen vil da være oldebarn av den innkryssede hunden. Avkom av disse igjen regnes, også i internasjonale registre, som renrasede hunder av den opprinnelige rasen.
I noen raser har man krysningshundene som en sidepopulasjon, uten å ta dem direkte inn i stamboken. Først når man har kommet til generasjon F3, vurderer man disse hundene enkeltvis for så å ta dem inn i den ordinære stamboken. Det er en mer tungvint prosess, men samtidig også en grundigere. Denne formen for innkrysning gjøres i raser med såkalt lukket stambok. I moderne tid har rasen Norsk lundehund fått et sårt tiltrengt tilskudd gjennom et mye omtalt, nøye overvåket krysningsprosjekt.
Kryssavl er ikke blandingsavl
Hensikten er altså at man skal få tilført en rase nye og forhåpentligvis gode gener, og kanskje få bukt med sykdomsproblemer eller lav fertilitet. Dette uten at det går ut over de kvaliteter og særtrekk den utsatte rasen opprinnelig hadde. Kryssavl er ofte kontroversielt. Det krever ressurser, går over lang tid, og har alltid en viss grad av uforutsigbarhet ved seg. Resultatet er ikke gitt, og det hender man må rykke tilbake til start om resultatet slett ikke ble det man ønsket seg eller antok man ville få. Det mange frykter ved slike prosjekter, er at rasen skal miste kvaliteter som gjør den spesiell og verdifull, som f.eks. et særegent temperament eller andre spesielle egenskaper.
Skal et krysningsprosjekt bli noe annet enn tilfeldig blandingsavl, kreves det betydelig innsats fra oppdrettere, raseklubber, genetikere, veterinærer og ikke minst den organisasjonen som fører stambøker, i Norge vil det si Norsk Kennel Klub.
Tilfeldig blandingsavl, hvor man uten noen plan eller kunnskap parer hunder av to ulike raser, vil ikke automatisk medføre stabilt og forutsigbart resultat, verken når det gjelder helse, temperament eller egenskaper. Dette selv om man gjentar en blanding flere ganger, og gir valpene et oppfinnsomt «rasenavn» som cavapoo, pom-chi eller labradoodle. Derfor vil heller ikke slike hunder kunne bli registrert i Norsk Kennel Klub.
Eksempler på krysninger
Krysningsavl er ikke noe nytt fenomen i Norge. Helt siden NKK ble stiftet for 125 år siden, har krysningshunder blitt stambokført på måten som beskrives over.
Noen eksempler på planlagt krysningsavl gjennom de siste 40 år, i Norge og i utlandet, hvor etterkommere av krysningshundene finnes stambokført i dag:
- Dalmatiner x pointer
- Irsk setter x irsk rød og hvit setter
- Gordon setter x engelsk setter
- Dunker x hygenhund, finsk støver, hamiltonstøver
- Hygenhund x dunker og finsk støver
- Norsk lundehund x norsk buhund, islandshund og norrbotnspets
- Boxer x welsh corgi pembroke
- Clumber spaniel x cocker spaniel
I tillegg finnes det en del raser med størrelsesvarianter og hårlagsvarianter hvor det, selv om de i mange tilfeller er registrert som separate raser, nærmest er «fritt fram» for å krysse. Dette er internasjonalt regulert og anerkjent. Eksempler på slike krysninger er ulike størrelses- og hårlagsvarianter hos dachshund, størrelsesvarianter hos puddel, størrelsesvarianter og fargevarianter hos tyske spitzer, farger og hårlag hos griffon-rasene med flere.
Krysningsavl er ikke det samme som «åpen stambok». Det kan du lese mer om her.